Gå til innhold

Madness made me. A Memoir

Fra Dialog nr. 1 2017

Madness made me. A MEMOIR
261 sider
ISBN 978-473-27980-6
Forfatter: Mary O’Hagan
Forlag: Open Box
PO Box 6627, Marion Square, Wellington 6011
New Zealand
2014

This memoir sucks the reader from the first page. Mary’s story, from the psychiatric ward to the United Nations, offers hope to the millions who are told their emotional pain is an irreversible brain disorder.
John Read

Denne boken forteller om hvordan psykisk helsevern fungerte de siste tiårene av forrige århundrede og begynnelsen av dette. Forfatteren tar utgangspunkt i sitt liv og sine erfaringer på New Zealand. Hennes bearbeiding av, og refleksjoner rundt disse erfaringene, er hovedtema i boken. Boken er innholdsrik, og jeg vil kun ta for meg noen få momenter som hun tar opp.

Mary O’Hagan bruker bevisst ordet «madness», vel vitende om at dette ordet lett blir oppfattet som stigmatiserende. Det gjør jo også ordet «galskap» for mange her i landet. Mary er klar over det provokative i sitt ordvalg, og forklarer valget på en måte som jeg bifaller:

Galskap har vært en følgesvenn for oss mennesker i all vår historie. Å omskrive det til «psykiatrisk sykdom/diagnose» er en form for nytale som tilslører galskapens rettmessige plass i våre liv.

Madness made me er en god bok. Det er god litteratur. Mary O’Hagan forteller om hvordan hun opplever sitt møte med indre smerte og uro, og med helsevesenet. Det har blitt gjort av andre, også her i landet, men jeg har ikke lest noen beskrivelse som har vært så godt formulert, så lett å lese. Det vanlige med slike «åpenhetsbeskrivelser» har vært at leseren får innblikk i noe som har skjedd, og som er avsluttet nå, takk og lov. «Åpenheten» privatiseres og får en egenverdi, uten å føre til noen dypere innsikt i, eller analyse av det systemet man møter når man søker hjelp. Mary, derimot, forteller sin historie fordi den er nødvendig for å forstå til fulle hvordan og hvorfor hun ender opp som kommisjonær for mental helse i FN, på vegne av sitt hjemland New Zealand.

Mary forteller om sitt liv på en slik måte at leseren virkelig får innblikk i hvordan «madness made her», og at hennes historie ikke er et avsluttet kapittel i hennes liv, men en del av det. Jeg forstår også hvorfor hun kan si at det å oppleve og forstå galskapen er en forutsetning for å kunne hjelpe, og at helsearbeidere bør være ydmyke overfor denne kunnskapen.

Språkbruken veksler mellom fortid og nåtid. Slik framstår livets utfordringer, fra unnfangelse gjennom møtet med helsevesenet, helt til FN, som aktive og stadig betydningsfulle; som levende bilder man kan oppsøke i et arkiv. Dette er ikke noe som har skjedd, en gang for alltid, og ferdig med det. Dette skjer hver dag. Mary O’Hagan kan skrive, og hun har et mål med sin fortelling, utover det å fortelle sin historie. Hun gir også en litterær opplevelse.

Bildene fra de forskjellige møtene med hjelpeapparatet bidrar til å forklare bakgrunnen for hennes utvikling og hvorfor dette er en viktig bok. Med den bakgrunnen vi har fått gjennom bildene, som viser hvordan det hele kanskje startet, blir skissene fra livet som psykiatrisk pasient ekstra tydelige og illustrerende for hennes konklusjon:

Once I was labeled with «mental illness» I was seen as a helpless bundle of needs without competence and rationality. I was handed over to experts who colonized my story of suffering and condemned me to a predetermined pathway of recurring or deteriorating illness……. All they required of me was my passivity and compliance.
(MmM page 115)

Etter det som skulle vise seg å være Marys siste institusjonsopphold, søker hun sammen med organisasjoner for personer med tilsvarende opplevelser som hun selv har hatt de siste åtte årene.

Mary O’Hagan møter også representanter for Maorifolket, New Zealands urbefolkning. Maorifolket og kvinnebevegelsen blir inspiratorer i hennes søken etter de mekanismer som svinebinder de gale, og gjør dem til maktesløse gjenstander for systemets definisjonsmakt.

En tid før denne siste innleggelsen kom Mary over en bok: On Our Own: patient-controlled alternatives to the mental health system av Judi Chamberlin (USA), den første systemutfordreren hun har møtt med en bakgrunn tilsvarende hennes egen:

But this was the first time I’d read anything by a mad person that challenged the ideological foundation of psychiatry through an analysis based on her own experiences. It was my introduction to the mad movement.
(MmM page 120)

Det er altså den ideologiske begrunnelsen for galskapen som opptar Mary O’Hagan.

Gjennom møte med likemenn og brukerorganisasjoner starter hun sin søken på den sosiale konstruksjonen av galskap. Etter noen år tildeles hun et stipend opprettet i Winston Churchills navn, for videre forskning på feltet. Mary O’Hagan drar ut i verden. (Hun møter blant annet dronning Elizabeth i London, med håndveske!) Her ser hun at New Zealand ikke representerer noe avvik fra hvordan personer med psykisk uro blir behandlet i andre land.

I sine møter med brukerdrevne organisasjoner og tilbud, ser Mary også hvordan systemet har formet den gale i sitt bilde, tilsynelatende for alltid. Som kvinner, og slik mange representanter for urinnbyggere har erfart, har vi lært at uten hjelpebehovene, definert av systemet, har vi ingen verdi. Ideer som recovery, og medarbeidere med brukererfaring (peers) blir lett kolonisert av systemet, og brukt mot den gale for nennsomt å tvinge henne tilbake i rollen som en som mangler noe, framfor en som kan bidra. 

Har du, som jeg, sittet igjen med et inntrykk av at du bare har fått tilgang til en del av sannheten etter å ha lest Focaults Galskapens Historie, eller Andrew Sculls Madness and civilization, er Mary O’Hagans bok et verdifullt bidrag til å fylle ut bildet. Hun gir innhold til disses beskrivelser av systemene som omgir oss, som skall. Er det en begrunnelse for brukerstyrt forskning du leter etter, vil du finne begrunnelser for slik forskning her. Hun viser hvordan psykiatrien monopoliserer kunnskapsutviklingen, og kontrollerer livet for de som til tider kan oppleve behov for omsorg fra helsefaglig personell. Er du rett og slett ute etter en god biografi som presenterer deg for fargerike og verdifulle mennesker, med ømhet og forståelse, er dette også en bok verdt å ha. 

Anbefales!

Christine Rosenqvist